Misjonsbefalingen; et kall til å våkne

Det er sabbat og det er en fin og varm sommerdag. Det er 21. juni 2008 og jeg befinner meg i Tune i Østfold. Sammen med en bror i Kristus, besøker jeg Hans Nielsen Hauges fødested.

Nå er vi her, og jeg er glad og takknemlig for det jeg har fått oppleve de siste 8 månedene. Fra Mandal i sør til Hammerfest i nord har jeg fartet landet rundt for å forkynne at misjonsbefalingen ikke er fullført. At millioner av mennesker venter på å høre et budskap om frelse i Jesus, Messias som forkynte at himmelriket er kommet nær fordi lyset som lyser for hvert menneske kom til verden. Og dette lys var også Ordet. Og Ordet var Gud.

Og da Ordet tok avskjed med de elleve, sa Han: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord". Og fordi alt er overgitt til Menneskesønnen, Jesus som tok all skyld på seg selv, lyder ropet om tilgivelse og frelse til alle som tror og bekjenner at Jesus er Herre.

Vi faller på kne ved skrivebordet der Hans Nielsen Hauge skrev sin første bok, Verdens Daarlighed. Verden er i sannhet blitt et dårlig sted. Og vi ber; Herre vekk oss opp igjen, så vi kan få nåde og tro til å gå på din vei og være lydig mot dine bud.

Herren sier, ROP ut et nådens år fordi dommens time er nå. Jesus går i forbønn for syndere og denne bønnen knuser Satans anklager. Når vi bekjenner våre synder er Han trofast og rettferdig så han tilgir oss all vår urett. Han som skapte himmel og jord vet hvor mange hår hvert enkelt menneske har på hodet. Han kjenner tallet på spurver og ørner og vet når de faller til jorden. Dette viser at Gud er nidkjær, og med hellig iver krever han oss til regnskap for den Ånd han har latt bo i oss. Gud er både nådig og streng. Men den som har et knust hjerte finner nåde idag.

Guds folk kalles til å overgi seg fullt og helt til sin skaper og frelser. Jesus sa, Den som ikke tar sitt kors opp og følger meg er meg ikke verd. Ingen kan tjene to herrer, den som elsker mor og far mer enn meg er meg ikke verd. Vår tro må ikke være som en fallskjerm eller redningsvest vi håper vi ikke får bruk for. Nei slik må det ikke være! Vår tro er selve livet, i gode og onde dager. Og i tro kalles vi til å gi videre det vi selv har fått. Som en Sareptas krukke som aldri blir tom når innholdet deles. Og når vi dag for dag tar imot den undervisning som Jesus gir oss gjennom sitt ord og Ånd ser vi at lyset er klart og godt når vi våger å følge det.

Vi reiser oss og går ut mens vi takker guiden som åpnet døren for oss. Vi går ut med en tillit til at den flammen som Gud tente i en mann fra Tune for over 200 år siden ikke skal slukne. Det minste frø blir det største tre. Det var det Jesus sa da han plantet troens frø. Denne Jesus, vår Herre, står nå for døren og banker. Kan du høre Hans røst?