Inntrykk fra et opphold i Arua, Nordvest Uganda

Av Kåre Kaspersen

Jeg forteller dette etter oppfordring fra Atle Fonn Aluwini. Han brenner for å hjelpe dem som arbeider der ute med å fremme Guds verk.

Etter uventet forespørsel fra Kjell Aune leder for Middle East Union, og etter en tids tanker og bønner havnet vi i Arua i Nordvest Uganda. Det var i mars 2006. To norske pensjonister gikk ut av flyet på flyplassen Entebbe utenfor Kampala hovedstaden i Uganda. Da beslutningen var tatt, gikk alt fort og her var vi pumpet fulle av vaksiner. Det var en annen verden vi møtte, fremmed men spennende. Det var varmt, vakkert og frodig. Siden vi ikke kunne komme videre før neste morgen, leide vi en drosje for dagen. Det var utrolig hva vi kunne få for vestlige penger. Vi fant veien til botanisk hage som ligger i en skråning ned mot Victoriasjøen. En ung student guidet oss rundt. Han gjorde en god jobb og fortjente støtte til sine studier. Neste morgen tok vi et lite fly til Arua.

Hvorfor hadde vi havnet der? Lederen for South Sudan Field hadde sluttet og de trengte en Interims president inntil de fant en permanent løsning. Kjell mente at en norsk pensjonist kanskje kunne brukes. Og takk for det. Vi fløy over et buskbevokst landskap, små landsbyer og hytter dukket opp fra tid til annen. Noen var knyttet sammen med stier eller veier. Etter hvert ble bebyggelsen noe tettere og Arua dukket opp. Arua er en stor "landsby". Bebyggelsen er vesentlig hytter, runde eller firkantet. I sentrum er det er del bygg av mer permanent karakter og det finnes også områder med fine villaer. Arua er sentrum for denne delen av Uganda. Området grenser opp til både Den Demokratiske Republikk Kongo og Sør Sudan. Landskapet er flatt med noen åser spredt omkring, ca 1300 m over havet.

Hvorfor ligger hovedkvarteret for South Sudan Field (SSF) i Arua i Uganda? SSF ble opprettet i 1999. Sudan var i borgerkrig. Krig mellom det kristendominerte syd og det islamdominerte nord. I denne krigen var det ingen nåde og ingen krigsfanger. Nord er styrt av "arabere", men en vesentlig del av befolkningen er afrikanere og er muslimer. Det var disse som måtte sloss. Arua ligger tett opp til grensen av Sør Sudan. Dessuten finnes det flere flykningleirer der adventbudskapet hadde funnet innpass. I Adjumani vestover mot Kenya bor ca 65.000 sudanesiske flyktninger. Der har vi så vidt jeg husker 6 menigheter. Vi hadde flere, men denne rebellen Kony med sin såkalte "Herrens Frigjøringshær" hadde herjet i området og forhold ble ødelagt. Man kunne ikke bygge i Sør Sudan og Arua ble valgt. Den forrige lederen la ned et stort arbeid og bygget opp et godt senter for SSF. Dessverre kan Afrika ete opp folk om man ikke passer på og han er ikke med oss lenger. Senteret er bygget på en eiendom som tilhører Uganda i East African Division. SSF sitt hovedkvarter vil bli flyttet til Juba hovedstaden i Sør Sudan og eiendommen i Arua vil bli overtatt av Uganda.

Det er et stort arbeid som administreres fra Arua. Det er et senter for våre søsken i landflyktighet. Det som slår en er hvor mange unge det er når man møter dem på Sabbaten. Det er få som snakker om hva de har gått igjennom. For meg ser det ut til at afrikanerne har en egen evne til å legge ting bak seg og leve for dagen i dag. Fra Arua ledes det evangeliske arbeidet som utføres inne i Sør Sudan. Det kan by på vanskeligheter. Det er ingen virkelig postgang eller telefonlinjer. Noe kan formidles via radio. Landet er delt opp i områdes med pastorer som kan ha noen evangelister med seg. De siste har vært lønnet av forskjellige organisasjoner, men noen av disse kildene har tørket inn, og det fører til reduksjon av arbeidet. Lønnene er ikke høye, og vi kan bidra godt med våre midler. Jeg beundrer disse hengivne Guds tjenere. Mede små midler gjør de en stor innsats. Jeg hørte om pastorer som hadde gått på sine ben i flere uker for å nå frem til en gruppe interesserte. Nå blir de som regel utstyrt med en sykkel som de betaler for over tid. Å sykle kan være slitsomt nok uten skikkelige veier. Noen få har fått motorsykkel eller moped. Sør Sudan har et stort potensial for vekst om man utnytter mulighetene. Men kanskje har vi bare noen få år med disse mulighetene. ADRA har gitt oss et godt omdømme hos landets ledere. De ser at vi arbeider for folkets beste. Noen evangelister/pastorer starter barneskoler. Det er også behov for skoler for voksne der de kan lære å lese og skrive.

SSF har en ungdomsskole, Ayira V.Academy for ca 200 elever. Den ligger inne i Sør Sudan og var en av de få skolene i landet. De hadde ikke vann ved skolen og vi snakket om å få i det minste en vannkran på skolens område. ADRA hadde boret et vannhull et stykke fra skolen. Man trengte lynavledere, man trengte traktor og redskap, nye tak etc. Det er vanskelig å arbeide under slike forhold. Men det var ikke penger. SSF er en "mission field", det vil si at det er et område som er avhengig av midler, bevilgninger utefra.

Flere ting skjer fra hovedkontoret i Arua. Misjonen har en brevskole med avleggere inne i Sudan. Det er ingen vanlig postgang derfor må man ha noen "lokalt" som kan rette og svare på spørsmål. Det fungerer. Elever fra området kom også direkte til brevskolen og fikk sine brev byttet med nye. Og for å få hjelp. Man arbeider også med radio. Det går daglige sendinger til Sudan på forskjellige språk og dialekter. Det meste blir laget på stedet. Det er forskjellige typer innlegg.

Det var interessant og givende å arbeid med disse menneskene og vi ble virkelig gla i dem og savner dem. Synd at vi er for gamle til å fortsette der ute. Det var to amerikanske ektepar der, fantastiske mennesker. Det kan man si om de fleste av de nasjonale også.

Jeg nevnte at i krigen tok man ikke krigsfanger. Man gjorde kort prosess. Pastor Okayo, senior pastor, fortalte meg om en erfaring han hadde. Han sammen med andre kristne ledere ble innkalt til et orientereringsmøte med ledere fra frigjøringshæren. Til slutt spurte sjefen om de hadde noe å si. Det var ingen som våget å ta til orde Men til slutt rekker pastor Okayo opp handa, får ordet og sier. Jeg tror ikke at Gud kan velsigne oss når vi behandler våre fanger som vi gjør. Da var det andre som tok mot til seg sa seg enige med adventistpastoren. Generalen svarte: Jeg har hørt hva dere sier. Og ikke mer. Men de endret taktikk. Krigsfangene fikk tre valg: De kunne reise hjem, de kunne få jord i Sør Sudan eller de kunne slå lag med frigjøringshæren. Da man undertegnet fredsavtalen med Nord Sudan var det bare Sør Sudan som hadde krigsfanger.

Dette var noen få inntrykk fra denne delen av Guds verk som vi fikk oppleve. Det er så mye mer som kunne sies. Mennesker som sliter med fattigdom, som ser behovet for utdannelse for sine barn, men som ikke makter det. Man kunne fortelle om den korte avstanden som er der ute mellom liv og død. Om kulturelle forhold som er så annerledes enn vi er vant til. Men det er mennesker med selvrespekt og innsikt og ikke så mye annerledes enn oss likevel.